Onsdag 16. - Torsdag 17. januar 2013

Så er det siste dag i Østen, sjekket ut av hotel Re og fikk lagret bagasjen der for resten av dagen.. Vi dro ned til Chinatown og ruslet rundt der og kikket på det yrende livet, med handelsboder, spisesteder, trange gater med stor trafikk og nydelig dekorerte gamle småhus. Det pågikk forberedelser til feiring av det kinesiske nyttår, hvor man går inn i slangens år.

Marina Bay Sands

Fra Cinatown dro vi videre til Marina Bay Sands, tre skyskrapere på 50 etasjer med et "skip" over de 3 byggene. Vi kjøpte billett til utsiktsdekket ($ 34 for 2 pensjonister), vi fikk ikke tilgang til restaurantene da disse var forbeholdt hotellets gjester. Utsikten  over byen var formidabel.

 Da det ikke var anledning til lunsj så dro vi ned til Clarks Quay. Der var det lite åpent, er nok et typisk kveldssted, så vi trakket over broen til andre siden og fant et lunsjsted der. Ettermiddagen ble tilbragt i området, fant en Starbuck-kafe hvor vi satt lenge, leste og drakk kaffi. Ellers var det shoppingsenter hvor vi også kikket litt undt. Kvelden ble tilbragt på Clarks Quay før vi hentet bagasjen og kom oss ut til flyplassen i god tid. Flyturen hjem gikk ok selv om det ble lite søvn, landet i København i rute med Singapore Arlines, Derimot var alt som det gamle med SAS til Oslo, forsinket avgang og ingen tilgang til siteplasser før like før boarding.
Til tross for - 10 grader på Gardermoen så var det godt å komme hjem til kjlig hus, bare +10 grader i stua så det var bare å komme i gang med sprengfyring for å få opp temperaturen.
Det er noe i det gamle ordspråket : Borte bra, hjeme best, selv om det har vært en uforglemmelig reise.

Mandag 14. - Tirsdag 15. januar 2013

Da var det slutt på oppholdet i Filippinene og Radisson Blue. Pakket og sjekket ut, fikk bagasjen oppbevart inntil videre da flyet til Singapore først gikk kl. 18:10. Tårevått farvel med Maricyl og Christian, sammen med Charlyn og Petter tok de båten til Tagbilaran kl. 13.30.
Eva og jeg trasket litt rundt på SM City, spiste lunsj der før vi dro til hotellet , hentet bagasjen og tok en taxi til flyplassen. Han tok blodpris P 1.150, skyldte på trafikken ! men vi gadd ikke protestere. Innsjekking og avgifter ble betalt (P 1100 for Eva og meg). Flyturen til Singapore gikk greit, hadde medvind og landet en halvtime før ruteplan. Taxi inn til hotel Re, som ligger i Pearl Hill i nærheten av Clarks Quay.

Hvit tiger

Tirsdag var dagen for å se noe av det vi ikke fikk tid til sist. Først taxi ut til Singapore Zoo, inngangspris S-$ 30 hver incl. Pandashow og "trikk". Vi surret litt rundt i begynnelsen, kikket litt på mating av noen aper og deretter bortom den hvite tigeren før vi gikk på Panda-show. Mye plansjer, gåing i kø og så 3 pandaer som gaflet i seg bambus. Var  innom afrikanske dyrearter (kattedyr, sjiraffer m.m.),orangutanger,  små lemurer og mye annet rart. Selv om denne dyrehagen er blant de beste i verden og skryter av å ha stor plass, så er dyrene likevel temmelig dorske og patetiske. Vi var der i ca 4 timer, inntil styrtregnet kom, da var det godt å sitte under tak på trikken.

Eva taklet kabinen godt

Fra zoo tok vi taxi inn til byen igjen, og tok rundturen med Singapore Flyer, et kjempestort pariserhjul med kabiner med plass til ca 10-15 stk. Turen tok en halv time og kostet S-$  33 pr.person. Eva med sin høydeskrekk var skeptisk men det gikk meget bra. Fantastisk utsikt over byen og det ble tatt en hel del bilder inntil det kom en ny regnbyge da vi hadde kommet litt over toppen. Det blåste og plasket mot kabinen og usikten ble temmelig dårlig, men det ga da seg da vi kom ned igjen.

Kvelden ble tilbragt på Clarks Quay, vi tråkket litt rundt og kikket på det yrende folkelivet før vi spiste en herlig biff-middag på "the Steak House"

Onsdag blir en lang dag, utsjekking før kl 12 og flyet vårt går kl. 01:05 i natt. Nå holder vi på å reorganisere koffertene slik at nødvendig "hjemturklær" ligger øverst slik at vi kan ikle oss dette før avreise. Ser at det venter oss streng kulde, så det blir litt av en overgang fra ca 30 varmegarder og høy luftfuktighet.

Lørdag 12.- søndag 13. januar 2013

Bassenget på Radisson Blue

Nå har vi hatt 2 dager med bare avslapping. Hotellet har et stort fint basseng, gode solsenger og "pool bar". Vi har solt oss, badet og lesket strupen både lørdag og søndag. Solen har tittet frem igjen og stekte ganske kraftig så jeg ble godt peonrød igår, så idag har jeg holdt meg under parasollen, men Eva holder ut i solen og har fått fin farge igjen.. Den lille fargen vi hadde tidligere var nesten forsvunnet den siste uken hvor det meste av tiden ble tilbragt enten i bil eller innendørs.

Badenymfen Eva

Hotellet har ellers mye å by på, her er treningsstudio med alle slags apparater, her er spa-avdeling. Rommene er store og flotte med alle bekvemligheter. Restauranten har en gedigen frokostbuffet og til middag kan vi velge mellom sushi, stor buffet og a la carte, sistnevnte er imidlertid ikke noe å skryte mye av. Brukbar, men slett ikke mer. Det er ellers utrolig mange ansatte på forskjellige nivåer. Biler som skal inn til hotellet må stoppe i vakta, gi fra seg legitimasjon, og bilen sjekkes med speil på understellet. Ved inngangen løper de til og åpner dørene på bilene, bagasjen tas ut og  sjekkes ved hjelp av hund (narkotika?sprengstoff?) før hotelldørene blir åpnet av dørvakter. Inne er det noen nydelige damer i lange blå  kjoler som med et smil ønsker deg hjertelig velkommen. Det svirrer rundt av tjenere både her og der.

 Ved heisene er det en dame i rød lang kjole, hennes eneste funksjon er å trykke på knappen for deg og vise hvilken av de 4 heisene du kan ta! Ellers er det gartnere, bellboys, bassengpersonale som leverer ut og tar imot håndklær etter bruk og ganske mange velkledde servitører av begge kjønn.


 Ellers så er det blitt noen besøk på SM City, kjøpesenteret rett over gata, vi har bl.a spist lunsj der de siste 2 dagene samt middag i går kveld. Det er 2 favoritt-restauranter, den mexikanske Mooon og en Thai-restaurant. Sndag kveld spiste vi buffet på hotellet sammen med de andre, det var siste middag med gjengen før vi reiser hjemover i morgen. De andre, minus  Oddie, tar båten til Tagbilaran i morgen mens Eva og jeg flyr til Singapore i morgen kveld.

Middagen var god, men det var lite folk i kveld, vi hadde buffeten nesten for oss selv

Siste kveld med gjengen

Fredag 11.januar 2013

Taoist-tempelet

Været var bedre idag, regnet hadde gitt seg, men det var veldig høy luftfuktighet. Maricyl, Christian, Eva og jeg dro på sight-seeing med innleid bil og sjåfør som vi disponerte fra kl 10 til 18 til en pris av 4.000 pesos (ca 550 kr.). Vi kjørte først opp til Taoist-tempel oppe i åsen, Beverly Hills !  Tempelet er et overdådig bygningskompleks i flere nivåer. Kinesisk stil og utsmykket  med løver,drager og helgenfigurer.  Det var trapper opp og trapper ned, halvterrasser og templer hvor det ikke var tillatt å fotografere. Fuktigheten i lufta var plagsom så etter en stund var det godt å komme inn i bilen med air condition.

  Fra temelet kjørte vi ned til sentrum igjen og neste stopp var Rizal Memorial Library & Museum. Var en del malerier og fortellinger om Cebu's historie, spesielt Lapu-Lapu og Magellan, samt tiden under både Spania og senere USA. Museet var anske enkelt, bare et stort rom.

Vi kjørte videre til Basilico Minore del Santo Nino som er filippinernes eldste kirke. Den store festivalen, Sinulog, starter  i Cebu på mandag  med opptog som starter ved kirken. Tilstrømningen av folk er allerede stor, så det var vanskelig å finne parkeringsplass samt stuvende fullt av folk inne i katedralen hvor vi havnet midt opp i en stor messe og stor innlevelse fra kirkegjengerne.  Filippinernes eldste religiøse relikvie er en 30 cm høy figur av Jesusbarnet, som oppbevares i en glasmonter i et lite kapell ved siden av alteret. Kirken er bygd på det stedet relikviet ble funnet i 1565, Siden den første trekirke ble bygd i 1565 har 3 kirker brent ned før dagens stenkirke ble bygd i 1740.

Folkehavet på messen

 Messen hadde tiltrukket seg en svær folkemengde pga Sinulog-festivalen. Alle paraplyene er utlånt fra kirken og er til beskyttelse mot solen. Det var ikke tillatt å fotografere inne i katedralen under messen, så vi fikk dessverre ikke noe bilde av den prektige altertavlen.

Magellan's Cross

På utsiden av kirken er Magellan's Cross. På det sted hvor høvdingen av Cebu og 800 under-såttere ble døpt den 21.april  1521, reiste Magellan et stort trekors . Historien sier at så snart spanierne hadde reist, så ble korset revet ned. Men at Legaspi reiste opp et nytt kors da han kom til øya i 1565.Restene av dette kors ble innlagt i et nytt kors og plassert under tak i en åttekantet pavilliong.

Vi dro videre til Plaza Independencia og Fort San Pedro. Fortet ble bygget av Legaspi i 1565 som vern mot pirater.Senere har fortet vært brukt av amerikanerne som kaserne. Under 2. verdenskrig brukte japanerne det som fengsel. Idag er det en fredfull og hyggelig ruin.

Fort San Pedro

Etter  ha sett oss omkring på fortet, satte vi kursen mot øya Mactan og Lapu-Lapu monumentet. Lunsj ble inntatt i bilen etter en drive-thru på McDonalds underveis.

Lapu-Lapu

 

Det var på Mactan Island at sjøfareren Ferdinand Magellan den 27. april 1521 fallt i kamp med  Lapu-Lapu,  den  lokale høvding på Mactan. Lapu-Lapu betraktes idag som Filippinernes første frihetshelt. På stranden i detnordøstligste hjørne av Mactan er det en stor statue av Lapu-Lapu som med et sverdi hånden skuer ut over havet. Det var på dette sted at Magellan gikk i land på Mactan og slaget sto med de lokale innfødte. På området var det i tillegg malerier, mindre statuer og minnesmerker samt selvfølgelig salgsboder med souvenirer og krimkrams. 

Maleriet på veggen på bildet nedenfor illustrerer slaget på stranden, og dette finnes på alle brosjyrer, museer og er en viktig del av Filippinernes historie, den først som motsatte seg spansk dominans.
Fra Mactan kjørte vi tilbake til Cebu City igjen og siste stopp på vårt program var Museo Sugbo.

Her var det detaljert dokumentasjon over Filippinenes historie, spesielt detaljert om Cebu's historie. Det var utstilt mange funn fra stenalderen og fremover. Malaysiske og indonesiske innvandrere i det første 1000 år e.Kr. brakte med seg veveteknikk, kunsten å smi jern og å bruke vannbøffel som trekkdyr i jordbruket. Kontakten med Kina nådde et betydelig omfang allerede på 1100-tallet. Kinesiske kjøpmenn etablerte handelssentre og deres innflytelse kan i dag spores både i håndtverk og matkunst.  På 13-1400-tallet introduserte emigranter fra Malacca den muslimske tro på de sydligste øyene. Islam skapte her en sterk politisk og religiøs struktur med mektige sultaner som spredteMuhammeds ord videre nordover. Kun spaniernes ankomst forhindret at hele Filippinene ble en muslimsk nasjon. Den spanske kolonitiden startet i 1565 da Legaspi fikk fotfeste på Cebu. Det tok bare ca 10 år å etablere en spansk koloni fra Bohol/Cebu og nordover, men ikke på muslimske  Mindanao og ellers i innlandet samt utilgjengelige småøyer. Etter å ha vært spansk koloni i ca 350 år, så overtok amerikanerne etter den spansk-amerikanske krig ang Cuba. Resultatet av krigen ble at Cuba fikk selvstenighet  under amerikansk overhøyhet og at Filippinene ble amerikanernes første og eneste koloni nærmest ved en tilfeldighet. Filippinske geriljaer som hadde kjempet sammen med amerikanerne følte seg snydt fordi de ikke fikk sin selvstendighet, men bare en ny form for kolonialisme. Av hensyn til landets indre stabilitet sikret amerikanerne seg de eksisterende jordeiere sin lojalitet ved å opprettholde det feudale

forpaktningssystem, den etablerte elite beholdt sin makt. På den andre side brukte de mye ressurser på utdanning og opplæring av befolkningen til demokrati og selvstyre. I 1936 fikk de indre selvstyre og løfte om fullt selvstyre 10 år etter. Den 2.verdenskrig kom imidlertid i veien. Japanerne gikk til angrep på Filippinene samtidig som Pearl Harbour i desember 1941. I april 1942 måtte 76.000 mann overgi seg og ble utsatt for en dødsmarsj på 185 km til en interneringsleir, ca 10.000 døde under marsjen. General MacArthur, som hadde forlatt øyene i mars 1942 med ordene "I shall return", han var blitt beordret til Australia  for å overta kommandoen av samtlige allierte stridskrefter i det sydvestlige Stillehavsområde. MacArthur holdt ord, 1.oktober 1944 gikk han i land på øya Leyte med 174.000  mann. Krigen kostet fryktelige tap av menneskeliv og eiendom og lagt økonomien i ruiner. Et stort gjenoppbyggingsprogram ble igangsatt med amerikansk bistand. Manglende jordreformer ga imidlertid uro, men den 4.juli 1946 ble Filippinene en selvstendig stat. Det politiske miljø siden har vel i stor grad vært preget av den etablerte elite.

Torsdag 10.januar 2013

Hadde bestilt van for dagen til å dra på sight-seeing, men vi våknet til regnvær og lavt skydekke så vi avbestilte og gjør et nytt forsøk i morgen. Formiddagen ble i stedet tilbrakt på Ayala Mall, byens største kjøpesenter, ca Storosenter x 4. Nok et kjøpesenter !

I ettermiddag har jeg jobbet med bloggen og er omsider ajour. Nå er jo ikke bloggen det den var tiltenkt, den er jo mer eller mindre blitt min reisedagbok. De yngre mennesker bruker sin facebook og legger løpende ut bilder og kommentarer, så de har ikke bidratt på bloggen. Sånn er det bare. Jeg får vel vurdere om jeg ikke skal begynne å aktivere min facebook, ellers blir jeg vel helt asosial. Vi får se!

Fra resepsjonsområdet  

 

I kveld har vi spist på en Thai-restaurant på SM City Mall, sammen med Maricyl og Christian. Glemte fotoapparatet nok en gang, så det er blitt sparsom med bilder de siste dagene.



 Her kommer et par bilder tatt fra resepsjonen/restauranten for et par dager siden.

Fra hotellets resyaurant

                                                                                                                                                                                  

                       

  

Mandag 7. - Onsdag 9. januar

Chong Hua Hospital

Fra frokosten på Radisson bar det rett til Chong Hua Hospital i Cebu City, hvor Kristin hadde avtale kl. 11. Mye frem og tilbake før vi kom til rette instanser som hadde mottatt opplysninger fra Europeiske. Så var det papirmølle hit og dit før hun havnet i køen på røntgen-avd. Bilder ble tatt, og kopier fremvist. Viste seg at de kun hadde tatt bilde av ankelen og ikke hele fotbladet, så nye tillatelser, papirer som måtte bringes hit og dit før nye bilder ble tatt og ny venting. En legekandidat ble omsider konsultert og han konstaterte at det ikke var brudd, men også at originalene ikke ville være klar før neste dag kl. 15 og avtalte konsultasjon med legen mellom kl 15-16 i morgen.

Typisk ventesituasjon

Etter en sen lunsj på Shakey's rett over gata (kl.var over 4 e.m.) dro vi tilbake til Radisson og forlenget Kristin sin booking med 1 døgn. Eva og Arne forlenget til fredag da vi hadde booket hotellrom fra fredag til mandag. Vi fikk heldigvis beholde samme rommet hele tiden. Kristin må avvente videre opphold til etter konsultasjonen på tirsdag og endelig beskjed fra Europeiske. Nå har hotellet også tryllet opp en rullestol til Kristin, så nåe er det noe lettere for henne enn å humpe rundt på armhulls-krykkene. Vi spiste en sen middag på hotellet.

Tirsdag sov vi lenge og tok sen frokostbuffet. Maricyl og Christian kom til Radisson i 12-tiden, de hadde dratt fra Dumaguete i morges og hurtigbåten gikk via Tagbilaran hvor Mhao hadde vært på kaien og gitt de en bag med nye klær. Petter, Charlyn og Oddi hadde tatt inn på et annet hotell nede i sentrum. Kristin og Arne dro til hospitalet igjen og spiste lunsj før vi gikk bort til hospitaley for å hente røntgenbildene. Same procedures as yesterday: først til HMO-kontoret, hvor et skjema ble utlevert, deretter opp til skranken v/røntgen. Klokken var enda ikke helt slagen kl. 3:00 PM, så jeg måtte vente til klokken var slagen før jeg fikk bildene ! Ned igjen og klarering på HMO før vi kunne krysse gaten, ta heisen opp i 4.etg og finne doktorens kontor. Etter bare litt venting kom vi inn, av med bandasje, skinne og gasbind. undersøkelse av fot og ankel, studering av bilder. Konklusjon : Intet brudd, sterk forstuelse. Pasienten ble klarert for hjemreise på legerapporten. På med forkortet skinne og bandasje og tape. Bruke krykker i 2 uker til, deretter kan skinne og bandasje fjernes men fortsatt bruke krykkene noen dager for forsiktig belastning av ankelen.

Middag ble spist sammen med Maricyl og Christian  på mexikansk restaurant Mooon på SM-mall rett over gaten for hotellet. Kristin ble trillet i rullestol. Europeiske har arrangert hjemreise for Kristin i morgen (onsdag) og avtalt assistanse hele veien til Bergen. Reiseruten er Cebu- Manila, deretter Manila - Amsterdam på business class med KLM, og så direkte til Bergen. Hun var tydelig lettet og glad for det hadde jo ingen hensikt å humpe rundt på krykker her borte uten å kunne få noe ut av ferien. Må ellers berømme henne for hvordan hun har taklet uhellet, både smerter og ubehag, usikkerhet, venting, frem og tilbake, nedturer og oppturer. Ferieturen har jo stort sett gått i dass, først influensaen mens vi var på Bohol, og deretter sykkeluhellet.

Etter frokost onsdag så fulgte vi Kristin til flyplassen og så henne vel avgårde, krysset fingre for at assistanseopplegget ville fungere. Tilbake i byen så var vi nok en gang på SM-kjøpesenteret. Mer shopping ! Jeg har pinadø tilbragt mer tid på shoppingsentre denne ferien enn de siste 2 år til sammen. Men omsider så fikk jeg klippet håret, kostet 140 pesos (kr. 20), nesten like billig som jeg får klippet meg hjemme ! Etter mye prøving fikk Eva omsider kjøpt seg et festantrekk som hum lenge har vært på utkikk etter. Spanderte buffetmiddag på Maricyl og Christian, og de prøvde også sushi-baren, veldig fornøyd.

ENDELIG AJOUR !!

Fredag 4. - Søndag 6.januar

Vi måtte ta et ekstra døgn i Bacolod, tilbakemeldingene fra Europeiske lot vente på seg. Etter frokost fredag dro vi til Immigration hvor det også var kø og lang ventetid. Christian måtte også ha 2 passbilder og måtte fikse det et annet sted, det var langt over lunsjtid før vi var ferdige. Vi tok en taxi over til SM-mall og vi brukte en del tid her, ble kjøpt både noen souvenirer og annet.
Før vi skulle til middag fredag kveld var Kristin på tlf med Europeiske i 3/4-time, lite velvilje å spore mht snar hjemreise, og det ble bestemt at nye røntgenbilder skulle tas i Cebu,  da de 2 som var tatt viste forskjellig resultat. Vi spiste middag på  Kristin's Steakhouse, meget bra restaurant og Kristin fikk kjøpe med seg 4 bordbrikker med navn og logo på.

Etter en del planlegging og sjekking både av overnattingsmuligheter og båtruter, gikk ferden videre på lørdag i 2 biler. Vi dro fra Bacolod i 11-tiden og ned langs vesttkysten før veien gikk over fjellene og ned til kysten på østkysten og ned til Sibulan og Dumaguete. Det var mange strekninger med veiarbeid og spesielt de svingete veiene over fjellet minnet om Vestlandsveiene på 50-tallet. Sjåføren var flink og Kristin, Eva og jeg kom frem til Sibulan i 4-tiden om e.m.

Casa Margeritha

Kristin og Eva går i land i Santander

 Vi fant omsider frem til Casa Margeritha, som lå på en avsides grusvei nede ved sjøen. De andre fant seg overnatting i selve Dumaguete.  Casa M. var derimot en positiv overraskelse, fantastisk store og fine rom, og omsider med en belysning som var forbrukervennlig både på soverom og badeværelse. Belysningen har tidligere vært en kilde til småirritasjon, mye spotter på "trendy" steder, men ikke leselys på nattbord, og spottene på badet har vært plassert slik at speilet ligger dels i mørke. Jeg har lest på sengen med hodelykt frem til idag, men her var det helt flott. Vi var de eneste gjestene bortsett fra 3 unge amerikanske menn. Middag og frokost ble servert på terrassen. Søndag f.m. tok vi båt fra Sibulan over sundet til Santander på sydspissen av Cebu Island. Båten denne gang var ok, og det tok ikke mer enn ca 20 min. Så var det å forhandle biltransport til Cebu, etter mye om og men fikk vi en sliten Hiace som kostet 3.000 pesos. Mye fin natur oppover østkysten av Cebu, flere idylliske steder, men rønner og fattigdom var dominerende. Veiene på Cebu vr betraktelig bedre enn på Negro, men trafikkbildet var ganske likt. Blandin av moderne busser, lokale jeepneys, motorsykler og 3-sykler, både manuelle og motoriserte, samt mye fotgjengere i veikanten. Et under at det går bra.

Jeepneys krever noen ekstra ord, det er små busser med en benk på hver side av et overbygget lasteplan, ingen viduer eller bakdør. Stopper langsveikanten når folk skal på eller av, billigste fremkomstmåte.

Ellers så passerte vi hele 5 begravelsesfølger på turen, trodde at dette foregikk bare på søndager, men Maricyl avkreftet det senere.

Turen til Cebu tok 3,5 timer, før sjåføren fant frem til Hotel Radisson Blu. Hotellet er 5-stjernes og levde opp til forventningene. Vi installert oss og hvilte litt etter turen. Middag ble inntatt på hotellets utmerkede restaurant, Feria,hvor vi slo oss løs med det lengste buffetbord jeg har sett, med retter både for Vestens og Østens folk.

Torsdag 3.januar 2013

Ombord i outriggeren Christina

Rizel fraktet oss til kaien i Santa Fe i 7-tiden, hvor vi fikk en real overraskelse. Ferjen viste seg å være en outrigger, og pga av lavvann så lå den et stykke fra kai. Mennesker og ymse bagasje og annen frakt, både eggekartonger og levende høner,  ble bragt ut via en liten smal outrigger hvor vi måtte balansere på en sleip leider for å komme ned i båten. Til overmål begynte det å plaskregne da vi sto på kaien og vi ble gjennomvåte før vi kom oss ombord og under tak.Ombord i båten var det allerede stuvende fullt, så det var så vidt noen enkelte plasser hvor vi kunne skvise oss inn. Det var vanskelig nok for oss som ikke var skadet, så kan dere tenke dere hvordan det var for Kristin med kun en fot som kune brukes. Men vi fikk da stuet oss inn og ventet på at båten skulle gå. Men stadig kom det flere passasjerer, så det er å undres over hvordan de fikk plass til alt. Først ca 08:30 så begynte den å bevege seg. Det var noe sjøgang så flere av passasjerene ble syke og kastet opp. Jeg hadde en følelse av at dette er det nærmeste jeg kommer følelsen av hvordan det måtte være for emigrantene til USA på 1800-tallet. Båtturen tok godt 2,5 time til Sagay, og det var en befrielse å komme iland

                  Bilde av båten etter landgang i Sagay

Ambulansen sto klar på kaien og Maricyl og Eva fulgte med Kristin i ambulansen, mens vi andre fikk fatt i en liten 5-seter og stuvet inn all bagasje samt at Charlyn satt sammen med bagasjen på et lite sete bak i bilen. Bilturen fra Sagay til Bacolod tok ca 1,5 time, på veier av ymse kvalitet, mye veiarbeid og humping.

Negros er som sagt den 4. største øya på Filippinene og ligger mellom øyene Panay i vest og Cebu i øst. Negros var tynt befolket inntil midten av 1800-tallet da man oppdaget at den fruktbare vulkanske jordsmonnet var velegnet til dyrking av sukkerrør. Åpningen av Cebu havn for internasjonal handel i 1860 og åpningen av Suezkanalen i 1869 satte fart i utviklingen. Sukkerproduksjonen bragte rikdom og makt til noen få sukkerbarnoner. Eventyret varte frem til midten av 1980-tallet da sukkerprisene fallt dramatisk pga stigende sukkerproduksjon i andre land. Ca 1/4 million sukkerarbeidere mistet eksistensgrunnlaget med stor fattigdom og sosial uro til følge. I de senere år har forholdene bedret seg i takt med stigende sukkerpriser og utvikling av alternative bransjer, bl.a. møbelproduksjon av spanskrør. Negros er også storprodusent av el-kraft. Et stort geotermisk kraftverk i nærheten av Dumaguete leverer strøm til både Negros, Panay og Cebu.

Gutta med all bagasjen på kaia i Sagay

Det var mye trafikk på veiene, mange store lastebiler fullastet med sukkerrør førte til relativ lav fart. Vel fremme sjekket vi inn på Hotel Avenue Suites, hvoretter jeg fikk kontakt med damene på hospitalet. Jeg dro over til Bacolod Baptist Medical Center og avløste Eva og Maricyl. Det hadde vært mye venting, nye røntgenbilder. Disse viste ingen brudd, men kraftig hevelse i ankelen. Omsider kom legen og det ble laget en støtteskinne som ble surret etter alle kunstens regler. Krykker ble innkjøpt før vi dro tilbake til hotellet. Europeiske lovte å komme med en tilbakemelding så snart de hadde fått rapporten fra legen. Kristin humpet seg over gata til Shakey's hvor vi 3 spiste en enkel middag.

Tirsdag 1.- Onsdag 2.januar 2013

Det nye året fikk en veldig dårlig start. I det nydelige været dro Kristin og jeg (med Eva som eksosrype) på scooter oppover østsiden av øya opp til Madridejos. Kristin fikk en stygg velt i et gatekryss i Madridejos, masse skrubbsår og en mistenkelig hoven ankel. Folk kom løpende til, men deres engelsk-kunnskaper var lite forståelige. Vi kom oss bort til et apotek og fikk kjøpt noe rensemidler og gassbind, prøvde å rense de verste skrubbsårene. Etter litt om og men så fikk vi fatt i en motorisert 3-sykkel som kjørte Kristin og Eva til hospitalet i Bantayan Town, mens jeg fulgte etter på min sykkel. Kristins sykkel ble etterlatt inntil videre. Røntgen var stengt pga av 1.januar, legen renset skrubbsårene, fot og ankel ble bandasjert, antibiokia og smertepiller utlevert. Krykker var umulig å oppdrive på øya.
Kristin tok kontakt med Europeiske, meldte skaden og ba om instrukser for videre behandling.

Bantayan District Hospital

Jeg fikk fatt i Christian, han og Maricyl ankom hospitalet. Meningen var at Maricyl skulle kjøre min scooter tilbake til Santa Fe mens Christian og jeg skulle hente Kristin's sykkel. I første sving fra hospitalet veltet også Maricyl, men det ble heldigvis bare noen få skrubbsår på fotblad og kne. Vi alle dro tilbake til Santa Fe, og deretter hentet Christian og jeg sykkelen til Kristin. Hun skulle tilbake til hospitalet dagen etter for røntgen kl 09:00.

Kristin og Rizel

Europeiske meldte tilbake at skaden var notert og at deres agent i Bangkok skulle vurdere hva som videre skulle skje når rapport fra Bantayan District Hospital var mottatt. Rizel fra Coucou kjørte Kristin og meg tilbake neste morgen, og etter en del venting så ble det tatt røntgen av fot og ankel.Legen mente at det så ut som et mulig brudd i storetåbenet men at ankel var en kraftig forstuing men ikke brudd.  Mye frem og tilbake med Europeiske om videre tiltak. Kristin ønsket å dra hjem snarest mulig, men Europeiske var tilbakeholdne med dette. Etter mye om og men ble det besluttet de at vi kunne fortsette reisen ihht plan, ta båt til Sagay på Negros så ville en ambulanse stå klar på kaien og frakte henne til et godkjent sykehus i Bacolod, største byen på Negros. Da var det bare å dra tilbake til hotell Coucou og forberede oss på avreise neste morgen. Båten gikk fra Bantayan town, men båtavgang var fra kl 07 og utover, vi fikk å vite at båten gikk så fort den var fyllt opp. Avtalte at Rizel skulle hente oss litt før kl 07 !!



  

Fredag 28.des. - Mandag 31.des

Bantayan Islands levde opp til sitt rykte, flotte strender, lite turister, ingen store resorthoteller, koselige småsteder: Santa Fe, Bantayan Town og Madridejos. Øya består av koralkalk og i havet vrimler det med fisk og næringsgrunnlaget er i stor grad fiske av blekksprut og reker. I tillegg er det flere store hønserier som er storleverandør av egg til andre deler av Filippinene. Her er det mulig å oppleve litt av Filippinernes opprinnelige kultur. Flere av oss leide motorsykkel/scooter og på den måten kom vi oss rundt omkring på veier både med fast dekke og grusveier av ymse kvalitet. Trafikken var egentlig grei, litt mer i Bantayan Town, men det mest interessante var å se når vi kjørte litt utenfor alfarvei, både av noen perler av strender men også av rønner og fattigslige kår.

Eva og Mai Linda på solsengene ved strandpuben

Noen tok også en båttur til Virgin Island en dag hvor det var mulighet for snorkling, men ellers så var favorittstedet strandpuben ved Yooneek, 10 min gåavstand fra vårt hotell.
Som en kuriositet: Det var ingen steder på øya som tok kredittkort og eneste minibanken på øya var i Bantayan Town. Det ble ganske mange turer dit for å fylle opp cash-beholdningen som på en eller annen merkelig måte hadde en tendens til å forsvinne. Maxbeløp  man kunne ta ut fra minibanken var 10.000 pesos (ca kr. 1400) og uansett hvor mye du tok ut så tok de gebyr på 220 pesos for utenlandske kreditkort. Som regel var det lang kø ved minibanken, det tok ofte mer en 30-40 min da det var kun 1 av 2 som virket. Ved minibanken var det bevæpnede vakter, de var også å se ved alle bankfilialer og offentlige kontorer.

Santa Fe hadde flere gode spisesteder, Blue Ice, Henke's, Coucou m.fl. Tilberedningstiden var stort sett irriterende lang, men ellers mye god mat og drikke. Ikke så stort utvalg i øl og vin, men derimot stort utvalg i forskjelige cocktails og shots. Det dominerende bryggeriet er San Miguel, med to varianter, Pilsen og Light. Vinkartet var begrenset, lite europeisk men en god del australsk og noe fra New Zealand. Det var ellers en del, mer eller mindre, fastboende skandinaver i Santa Fe,  Henke's Pub og restaurant var et stamsted for disse.

Henke

Da året var i ferd med å ebbe ut, så måtte de som skulle tilbake til arbeid og skole forlate øya søndag 30/12 for å komme seg til Cebu og fly tilbake via Singapore. Knut Olav og Morten hadde noen dager til overs så de skulle en tur til Kuala Lumpur før de reiste hjem til Norge. Så da ble reisefølget på 13 personer redusert til 8. Vi andre hadde reservert hotel til 2. januar, men vi likte oss så godt at vi forlenget med enda en dag, samtidig som vi besluttet oss for å dra videre til naboøya Negros, den 4. største øya på Filippinene. Dette fordi vi alle måtte innom immigration for å forlenge oppholdsvisa, som man fikk for bare 3 uker i slengen. Den største byen på Negros, Bacolod, hadde immigrasjonskontor.

Nyttårsaften opprant med kraftig regn som varte til utpå ettermiddagen. Henke's restaurant, H&R, reklamerte med nyttårsbuffet så vi benket oss der kl 18:30. Det var et omfangsrikt buffetbord, også svenske kjøttbullar. Restauranten ble fyllt opp og maten gikk unna. og Henke var synlig fornøyd, etter maten ble det noen drinker på puben før vi dra ned på stranden for å se på fyrverkeri. Petter, Oddi og Christian hadde handlet noe stæsj, men ellers så var det ikke så mye fyrverkeri. Vi kunne dog se glimtene på fastlandet i horisonten. Myndighetene har skjerpet lovgivningen mht fyrverkeri etter mange og stygge ulykker tidligere, så iflg lokalbefolkningen så er det blitt ganske begrenset etter hvert

    

Her er nyttårsgjestene benket hos Henke:
   Petter og Charlyn, Kristin, Eva, Arne,   
   Christian, Maricyl og Odd Arild

Torsdag 27.desember

Fra båtturen til Batayan Islands

Arne i kjent positur, men med vannflaske !?

Tidlig oppe til frokost, fikk klarering at ferjene nå ville gå som normalt. Avreise fra hotell Hagnayan kl 09:00, båtavgang til Batayan Iskand kl. 09:30 på en liten ferje som minnet om 50-årene i Norge. Båten brukte nesten 2 timer, kunne ikke være mange knops fart, men vi satt ute i friluft og hadde det egentlig ok, var mulighet til å røre på oss. Vel fremme i Santa Fe på Bantayan Islands ble vi plukket opp av shuttlebilen til Coucou Bar & Hotel i Santa Fe. Hurtig installering på rommene  og deretter rett ned på stranden. Fantastisk fine strender, deilig sjø og vi følte vi var kommet til paradis. Vi trakket litt rundt og kom frem til en strandpub ved hotel Yooneek.
Dette ble et favoritt badested de nærmeste dager, her var det solsenger, servering og skyggefulle strandbarer med godt utvalg.
Når det ble for varmt på land var det bare å trekke ut i en deilig temperert og klar sjø og med deilig sandbunn. Vi koste oss her i noen timer  før vi trasket tilbake til hotellet.

Snorklende Jarle og Knut Olav med Maricyl og Chr i bakgrunnen

Petter og Oddi hadde vært her før og reklamerte sterkt for spisestedet Blue Ice, 100 m. fra hotellet, så der bli middagen inntatt. Stedet var populært, maten god men det tok 1 time fra bestilling til servering, men det ser ut til at vi må venne oss til at dette er "The Philippinian way". Deres rutiner mht bestilling, tilberedning og servering har et stort forbedringspotensiale. Utrolig mange servitører, men det synes som om de flagrer avgårde frem og tilbake  uten mål og mening noen ganger, og tydelighet og språkforståelse halter kraftig litt for ofte.

Mandag 25.desember + Tirsdag 26.desember

Utsjekking fra hotel Tropics i Tagbilaran og 2 maxitaxi til havnen hvor det var nye køer for å komme ombord i hurtigbåten til Cebu. Etter at vi hadde kjøpt billetter så måtte vi også betale terminal fee på 10 prsos (1kr. 40 øre) og kvitteringen var et frimerke !  Ferjebåten var egentlig ok, brukbar plass med 1.klasse med air condition. Båtreisen tok ca 2 timer. I CebuCity så skilte vi lag, Knut m/fam + Naomi (Missy) dro ut til Mactan, en øy like utenfor Cebu, mens resten av selskapet installerte oss i 2 maxitaxier og satte kuren nordover mot havnebyen Ssn Rimigio hvor vi skulle ta ferje ut til Bantayan Islands. Bilturen tok nersten 3 timer og da vi kom frem så viste det seg at det var tyfonvarsel og havnemyndighetene i Cebu hadde innstilt all ferjetrafikk. Heldigvis så var det et brukbart hotel like i nærheten så vi slapp å kjøre tilbake mot Cebu City. Ca 1 km på en humpete vei gjennom hva jeg vil kalle en slum, så kom vi frem til hotel Hagnayan. Bra romstandard, men sparsomt utvalg av mat, og de gikk tom for det meste etter hvert, hadde nok ikke ventet et slikt innrykk. Virket som en resort basert på filippinske familier. Lekeområder, et stort basseng m.m.

Hotel Hagnayan

Det ble mye regn og vind i løpet av natten, vanskelig å bedømme styrke, men antagelig  ikke mer enn sterk kuling. Regn og vind løyet utover morgenen og det var stort sett pent vær resten av dagen, uten at det hjalp på at ferjeforbudet ble opphevet. Vi uttrykte mistanke om vikarierende motiver, det var tross alt 2.juledag som normalt er arbeidsdag på Filippinene. Tirsdagen ble en dag med ørkesløs venting uten at det skjedde noen ting. Litt bading i bassenget av Morten og Knut Olav, Mai Linda og Jarle var på en joggetur i nærheten hvor de observerte mye fattigdom og  elendighet. Vi andre prøvde å få dagen til å gå på best mulig måte. Kveldsmiddagen ganske amputert da restauranten var gått tom for det aller meste

Søndag 23. og mandag 24. desember

Bassenget på hotel Tropics, Tagbilaran

Søndagen er gått i avslapningens tegn, og det meste av tiden ble tilbragt ved badebassenget på hotel Tropics. Særlig Emilie og Morten må ha fått svømmehud mellom tærne, de må ha vært i bassenget 6-7 timer idag, kun avbrutt av lunsj. Både store og små har ellers vært uti mange ganger, og  slanget seg på solsengene.

Arne hadde 68-års dag og inviterte til middag på The Peacock Resort, et eksklusivt hotell oppe i åsen overfor Tagbilaran, så Boyet og co. måtte i ilden igjen. Hotellet, som er eid av en rik tysker,  lå langt ute i bushen, men var riktig fancy. Men det er tydelig at turismen fra Europa er svekket pga av finanskrisen, det var nesten ingen andre gjester på hotellet. Andre i bransjen har også gitt uttrykk for at desembermåned har vært langt under pari. Mat og drikke var ok, men serveringspersonalet var rimelig ubehjelpelige, spesielt mht vin. 

Bursdagsbordet på The Peacock Resort

Veldig mye fomling for å trekke opp en flaske Barolo, og så viste den seg å være sur. Den ble sendt ut igjen men det kom ikke noen ny før vi maste om det. Da klarte de å ødelegge korken på to flasker, og så var det slutt på Barolo. Men det ble da omsider brukbar vin og vi spiste og koste oss før vi dro tilbake til vårt hotell nede i byen.





Juleaften med over 30 grader og høy luftfugtighet gir ikke akkurat noen særlig julestemning selv om det er julepynt over alt, og kjent julemusikk (amerikansk sådan) er å høre over  alt. Kristin og Arne dro ned til havnen for å kjøpe båtbilletter til 1.juledag. Det er et ordentlig byråkrati å ta ferjer her, hver enkelt må utfylle et skjema med navn alder og kjønn før billetter kan få kjøpt. Da vi var hele 19 stk som skulle avgårde neste dag så var det nødvendig å stå i kø og gjøre dette forarbeidet idag. Deretter dro vi til BDO-bank i sentrum for å opprette sparekontoen (bryllupsgaven fra oss norske) til Maricyl og Christian, men ankom kl. 12:55 og banken stengte kl 13 pga juleaften og med den lange køen inne så var det for sent.
Vi møtte de andre til lunsj på Pizza Hut på BG-senteret, litt shopping før vi dra tilbake til hotellet og brukte ettermiddagen i bassenget. Middagen ble spist på hotellets restaurant i friluft, men ble noe skjemmet av 2 syngedamer med gitarakkompagnement samt et bråkende anlegg. De var flinke nok men lydnivået var ekstremt høyt.

Ellers så er trafiken her et kapittel for seg. Det er mange biler og mange flere motor- og 3-sykler, både med og uten motor. Trafikkregler synes fraværende og man må stå på for å komme frem. Størrelse har forkjørsrett, fotgjengere nederst på rangstigen. Men det er egentlig imponerende å se hvordan det glir unna likevel og hvordan man har et øye på hver fnger og finner sin snaue plass i trafikkbildet.

Lørdag 22.desember

Brudesvein Simon med brudepikene Victoria og Emilie

Så er den store bryllupsdagen kommet. Sydamene (Kristin og Eva) hadde jobbet på spreng utover kvelden og inn i natten med de siste tilpasninger på brudekjolen, som er medbragt fra Norge, det er Kristins brudekjole fra 1983 som Maricyl var meget glad for. Formiddagen var hektisk med de siste forberedelser og påkledning både for forlover, Knut, og brudepikene, Victoria og Emilie. Litt knas både med å bli ferdige og få logistikken på plass, så vi ankom kirken, Knights of Colombus, ca kl. 13:30. Der gikk det ytterligere tid med å avtale logistikken mht inngangsrekkefølge og plassering. Omsider så kom prosesjonene oppover kirkegulvet i gang. Først gikk forlover Knut, så fulgte brudgommen, deretter ganske mange såkalte "sponsors" som inkluderte både Kristin og Jarle, samt Synnøve og Knut Olav. Så fugte et par små brudesveiner med hver sin pute med ringene, deretter de yngste brudepikene i rosa kjoler, her var Emilie med, og deretter de eldre brudepikene i lilla kjoler med hver sin brudesvein kledd i svart bukse og vest uten på hvitskjorte og med slips. Stilig !

Så var det brudgommens foreldre sin tur til å vandre opp og finne sine plasser på høyre side. Deretter var det omsider brudens tur, hun ble ført halvveis opp av sine foreldre, så kom Christian ned for høytidelig overta henne og føre henne opp til sine plasser rett foran alteret. Brudens foreldre fulgte etter til sine plasser på venstre side.

Det var noe vanskelig å få med seg hva presten sa da kirken var åpen i ene enden og blanding av et heller dårlig høytaleranlegg samt trafikkstøy gjorde det vanskelig. Men vi klarte da å reise oss og sette oss på de riktige plasser i liturgien.Etter en del prosedyrer så kunne omsider presten erklære Christian og Maricyl for "man and wife" og brudgommen kunne kysse bruden. Deretter var det foto-session hvor brudeparet ble fotografert med foreldre, sponsorer, famile, og forlovere.

Bryllupsfesten ble holdt på et lokale like i nærheten av kirken, hvor det var dekket opp med mange runde bord og  2 avlange bord, et  for de kvinnelige og et for de mannlige sponsorene. Også et avlangt bord for brudeparet med sine respektive foreldre på et podie. Alle satte seg til bords før brudeparet ble annonsert og gjorde sin entre til klappsalver. Maten ble servert umiddelbart og vi spiste akkompagnert av levende musikk. Så var det tid for oppskjæring av bryllups kaken. På kakebordet var også 2 medbragte kransekaker, fraktet fra Bergen av Jarle i håndbagasje hele veken uten uhell og til stor "glede" av transportøren.  Filippinerne likte kransekaken meget godt og den fikk ben å gå på til Jarle sin store tilfredshet, han slapp heldigvis å frakte den tilbake.

 Etter kakedelingen og brudevals  så var det fritt frem for å danse med enten brud eller brudgom mot å feste en pengeseddel på den man ville danse med. Helt overraskende ble enkelte i nærmeste familie ropt opp av "konferansieren" og bedt om å gi noen gode råd til brudeparet. Under festen ble det også sluppet opp noen fredsduer.
 Festen varte til ca kl 18 og så bar det tilbake til hotellet og inn i luftige klær igjen

Fredag 21.desember

Huset til foreldrene og bak til en onkel

Det går stadig tregt med å komme ajour, men her kommer litt om sightseeing på Bohol 21/12-12.
Sjekket ut av Lost Horizon og installerte oss i 2 biler, Boyet sin samt en tilsvarende van. Vi kjørte inn til hotel Tropic i Tagbilaran hvor vi fikk sjekke inn med det samme og installere Kristin på rommet da hun fremdeles ikke var blitt kvitt influensaen. Derfra dro vi videre på sightseeing på Bohol. Turen gikk først til Sevilla,hvor vi tok en tur over hengebroene mens vi ventet på Maricyl og Chr istian som kom på motor-sykkel.Vi kjørte så opp i åsen på besøk til familien til Maricyl og hilste på nesten hele slekta. Vi ble traktert med kokosnøttsaft og -kjøtt, smakte godt. Hilste også på Maricyl's bestemor, som var hele 92 år, det er en meget sjelden høy alder på Filippinene. Boforholdene var meget enkle, familien hadde 3 hus på eiendommen, spartansk innredet, men de hadde nå fått strøm slik at kjøleskap var innkjøpt av Christian.

Foreldre og søsken til Maricyl

Vi dro videre til Loboc og dro på elvecruise med lunsj på Loboc River opp til Busay Falls, noen små fossefall. Over kløften gikk det både en gondolbane og suislide-kabel.Deretter kjørte vi opp til Chocolate Hills og beskuet alle de merkverdige fjellformasjonene. Det er på vårparten at vegetasjonen får den karakteristiske brunfargen som har gitt opphav til navnet. Fra Chocolate Hills gikk ferden videre til Tarsier Visitors Center, 170 ha stort reservat hvor man forsøker å bevare den spesielle filippinske spøkelsesapen (tarsier) som er verdens eldste pattedyr og dens minste primat. Den er utrydningstruet pga jakt og ødeleggelse av dens naturlige leveområder. Det var anledning til å ta bilder, men strengt forbudt å bruke blitz. På vei tilbake til hotell Tropic stanset vi ved en slangepark med et monster av en kvelerslange, noen av oss tok i stedet en røykepause på utsiden.

Chocolate Hills

  Middag om kvelden på hotellet til øredøvende musikk av 2 syngedamer med gitarist og musikkanlegg. En del av de yngre reisedeltakere var senere på karaoke og iflg rapportene var det flere som kunne etterligne kjente artister med bravour, bl.a. Frank Sinatra ved Jarle.

Spøkelsesapen, Tarsier

Onsdag 19/12 - Torsdag 20/12

Her er Boyet og Mhao på Linaw

Halo-halo
 

Reisedeltakerne delte seg onsdag. Jarle benyttet dagen til dykking, Knut Olav tok med seg Morten, Simon og Emilie på snorkling. Resten dro inn til Tagbilaran på shopping på Island City Mall, og brukte f.m og en del av e.m på dette. Stort utvalg og billige priser, så noe handel ble det uten de helt store utskeielser. Boyet og hans 14-seters van var til vår disposisjon disse dagene til 4500 pesos dagen (ca 650 kr). Fetteren til Maricyl, Mhao, var med oss på ICM og var til stor hjelp.  Vel tilbake, bar det rett i sjøen med de fleste. Kristin gikk til sengs med influensa og ble der disse dagene på Panglao. Christian hadde bestilt middag til hele gjengen på hotel Linaw. Boyet måtte i aksjon for å frakte oss ut dit. Linaw lå litt avsides på øya og etter en humpete kjøretur kom vi til et meget flott resorthotell hvor de hadde dekket opp et pent langbord på stranden. Maten var meget god, og desserten Halo-halo var litt av en bombe. Vel tilbake så drodlet vi litt omkring, tok oss noen forfriskninger og lyttet til levende musikk på noen av strandbarene.

 Torsdagen ble tilbragt på Panglao, både sjøen og bassenget  ble flittig benyttet. Bortsett fra de gamle så dro "ungdommen" ut på nok en snorkletur. Kristin fremdeles sengeliggende. Vasketøy ble levert og hentet. Vi skulle skjekke ut neste morgen så det ble pakket og gjort i stand før vi spiste middag på terrassen over baren på hotellet. Shahin hadde fødselsdag så vi overrasket henne med å få orkesteret til å spille bursdagsangen, hun var ikke helt begeistret for det, men det var alle oss andre!